10. desember var dagen for pappas begravelse. stod opp med en helt utrolig merkelig følelse i kroppen. redsel, tristhet, lettelse og sorg. jeg vet ikke.. helt sjelven på en måte. jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det.
vi dro litt tidelig for å se blomestene bli lagt frem og alt før alle andre kom. så vi ikke skulle på det sjokket når alle andre også var der. var kvalm hele veien til kirken. men var veldig godt å være der fra begynnelsen av. det var så fint der. jeg gikk å leste alle hilsene som hang på blomstene, og de var så fine. det var
så mye blomster der. fårstår at pappa var en godt likt mann!
etterhvert begynte folk å komme, og kirken fylte seg opp.. føltes veldig lenge før presten begynte å prate. Jeg hadde holdt meg hele dagen, ikke grått i det hele tatt. felte en tåre da jeg sa en blosteroppsats fra Herholdt Andersen faktisk.. ikke vet jeg hvorfor tårene kom akkuratt da.. men. ja. mye som kommer helt uventet. Jens Petter og jeg satt selvfølgelig på første rad, rett ved kisten. jeg kan ennå ikke tro at pappa lå der. jeg kan bare ikke forstå at det var pappa som lå oppi den kisten, min egen pappa. nei jeg klarer ikke å tenke det en gang. at han aldri skal kunne være her sammen med oss mer. aldri skal han komme inn; " hei jenta mi!"... aldri mer :'( hvordan skal man klare å leve uten noen som betyr så utrolig mye for en?
Lillebror og jeg holdt tale, de eneste som holdt tale. jeg var ikke sikker om jeg en gang ville klare det. men det var godt å vite at Jens Petter skulle stå der sammen med meg, det gjorde det litt lettere. jeg vet ikke hva jeg fikk sagt og hva jeg ikke fikk sagt. men jeg fikk hvertfall sagt noe og det var kanskje det viktigste!? og Jens Petter var så flink! jeg er så stolt av han! han er den beste broren noen gang! elsker han så høyt., og det bare varmet hjertet mitt når han stod der å snakket. jeg vet at pappa var der og hørte det vi sa. og jeg håper han er stolte av oss. jeg vet han er det !
------------------------------------------------------------------
Min tale til pappa:
Kjære pappa.
Det her er en dag jeg aldri har tenkt på at skulle komme. I hvert fall ikke ennå. Det er helt uvirkelig at dette har skjedd og så urettferdig. Jeg kan bare ikke forstå det. Det er så mye jeg skulle ha fortalt deg pappa og så mye vi skulle ha gjort. Men det går ikke an til å tenke på det vi ikke har fått gjort, det vi ville ha gjort annerledes eller det vi skulle ha gjort i fremtiden. Det vi må tenke på er de gode minnene vi har og alt det bra vi har gjort sammen. Vi må glede oss over det bra som faktisk har skjedd. Og det bærer vi alltid med oss i hjertene våre og i minnene.
Til tross for mye som har skjedd de siste årene, har vi likevel sett hverandre nesten hele sommeren i mange år, siden vi har jobbet sammen på Ollebukta Marina. Som faktisk er blitt en ganske stor del av livet ditt. Det er mange der nede som har satt så stor pris på deg. Du hjalp alle, det var aldri et Nei å få fra deg. Alltid like behjelpelig. Han gjorde ikke forskjell på noen. Han snakket like godt med de som hadde alt som med det som ikke hadde noen ting. Det var sånn pappaen vår var.
Når jeg trengte hjelp eller bare trengte å snakke litt kunne jeg ringe pappa og han stilte opp eller kom med en løsning. Pappa har alltid stilt opp for oss, ikke bare for Jens Petter, mamma og meg, men for alle. Han sa aldri nei til å hjelpe. Alltid har han vært med på ting, skøytehallen med skolen i alle år, juleball, turer, russeball osv. og ikke minst håndballen., der han var oppmann. Du var den beste oppmannen vi har hatt pappa. jeg tror ikke det var en eneste som der som ikke ble glad i deg, alle kom til deg om det var noe. Vi har hatt det så mye gøy med deg på laget, minner vi aldri kommer til å glemme.
Det er du som har vært der for meg, og det var deg jeg snakket sammen om alt, det var du som satt der på sengkanten eller på lagbenken og trøstet meg, enten om det var kjærlighetssorg eller noe helt annet. Jeg er så glad for alt vi har hatt sammen, det kommer til å bli vanskelig uten deg. Jeg savner deg allerede så utrolig mye, men du kommer alltid til å leve i mitt hjerte! Hvil i fred pappa! Jeg elsker deg for alltid.
Jens Petter sin tale til pappa:
Kjære pappa, jeg er så stolt av deg, i 18 år har jeg hatt verdens beste pappa, og jeg savner deg så utrolig mye.
Vi har gjort så mye sammen, vi har dratt ut og fisket, stått på slalom, kjørt go-cart og gjort masse annet sammen. Jeg er stolt hver gang jeg hører at folk sier at jeg ligner så mye på faren min.
Pappa stilte alltid opp hvis det var noe, og han hadde alltid en morsom kommentar eller en god vits på lager i stunder hvor man trengte oppmuntring. Og i de stundene der alt så veldig mørkt ut så var han der.
Pappa har alltid gjort alt han kan for at det skal bli best mulig for alle, han tenkte alltid på alle andre før seg selv, og han var veldig snill. For pappa var det aldri snakk om og si ”nei”, det var kun ”ja”, uansett hva man trengte hjelp til så gjorde han sitt beste for å kunne bidra.
Uten deg pappa så kommer alt til å bli veldig vanskelig, men hver gang ting blir vanskelig fremover så kommer jeg til å tenke på deg og alt du har lært meg, alt du har sagt til meg og all den godheten og kjærligheten du har gitt meg.
Alt det vi har gjort sammen er minner som jeg aldri kommer til å glemme, du har vært min beste venn og du har vært mitt forbilde. Jeg er så stolt over og kunne si at du er pappaen min.
Hvil i fred pappa, jeg elsker deg så høyt og jeg kommer til å savne deg så utrolig mye.
------------------------------------------------------------------
