den tyngste reisen i mitt liv.

etter beskjeden fredag morgen om at pappa lå i koma på et sykehus i Las Palmas, og at vi måtte forberede oss på det værste, var ikke dagen lett og vi gikk her hjemme med et sjokk både Jens Petter, mamma og jeg. det var ikke så lett å forstå hva som skjedde heller, siden vi fikk beskjeder av kjærsten til pappa og hennes søster på telefonen videreført fra leger som nesten ikke kunne et ord engelsk. men da vi forstod at det ikke var mer å gjøre og at det var slutten var det ikke annet å gjøre enn å booke biletter å dra så fort som mulig på første fly ned til Gran Canaria.

det var en forferdelig tøff kveld, men med så mange gode venner og bekjente som har så mye godt i hjertene og så mange gode ord å komme med, blir faktisk dagen lettere, det betyr så mye å vite at dere er der og sier det dere sier.  jeg vet ikke hva jeg hadde gjort uten dere, det skal dere bare vite!
vi hentet Roger, broren til pappa, rundt kl 7.00 på morgenkvisten og kjørte til Gardermoen for å ta 11.00 flyet til Gran Canaria. det var en vondt biltur med mye tanker i hodet. hvordan ville han være? kunne han høre hva vi sa? var han kald? hadde han hatt det vondt? spørsmål som vi kanskje allerede visste svaret på, men som suste rundt fordet. hvordan ville pappa se ut der han lå nå, der han lå i kunstig koma?

vi visste nå at han ikke var død, og det var opp til oss om vi skulle holde han i livet eller ikke. derfor var det viktig at jeg og lillebror kom, for å ta en avgjørelse. om vi ville holde han i livet ville han aldri kunne røre på seg eller snakke. kanskje han ville forstått hva vi sa til han? men vi ville aldri fått noen respons tilbake.. hjernekapasiteten var såpass svekket på grunn av den store hjerneblødningen. og være slik var noe pappa aldri ville ønsket. det vet jeg. jeg snakket med pappa om dette i sommer faktisk, og han sa tydelig i fra om at det ville han ikke ha ønsket. det var ikke noe liv for han! i tillegg snakket vi også om dette med donasjon. og derimot det, var noe han veldig gjerne ville. og det er sikkert, om pappa kunne hjulpet et lite barn med å bli friskt, så JA det hadde han gjort. han hjalp alle mennesker. ALLE! han snakket med alle han, det hadde ikke noe å si om de hadde det største huset eller den mest blankpolerte bilen. han gjorde ikke forskjell på noen. samme om det var narkomane, uteligger, unge, gamle, rike eller fattige. UANSETT, så gjorde han ingen forskjell. og det er kanskje derfor det ikke er noen som har et vondt ord å si om pappa?! og kanskje derfor alle var glad i han.

vi møtte Alexander,sønnen til Monika som er kjæresten til pappa, på flyplassen og tårene begynte å trille. jeg prøver så godt jeg kan å holde meg sterk men nå og da kommer gråten og det er bare ikke til å stoppe med det første. å sitte på det flyet var grusomt. å vite at det ikke var noen vei tilbake. om jeg i det hele tatt ville takle å se han ligge der og hva som i det hele tatt ventet meg. Jens Petter og jeg var helt knust på vei ned. jeg er så takknemlig for at mamma ble med lillebror og meg! og Alexander var bare helt utrolig, tok seg av lillebror. jeg tror det gjorde reisen ned en del lettere for han, og det er både jeg og mamma så glade for. det er ikke lett å se broren sin så fryktelig knust. :(

vi tok en taxi så fort vi kunne og tårene trillet så raskt så raskt i like hurtig tempo som speedometeret på taxien. men da vi kom frem var det allerede for sent. rundt 17.15, bare noen få minutter før vi kom frem var han død. hjernekapasiteten var nå på 0! prøvene var positive, det var absolutt ingenting mer å gjøre. vi gråt, vi hylte og gråt og gråt og gråt. Monika dro oss med inn til pappa der han lå og ble fortsatt holdt kunstig i livet. lillebror sa: " ja men hjertet slår jo fortsatt!!" ... men det var bare for å holde organene i gang, for om vi bestemte oss for at pappa skulle bli donor. det var ingen ende for tårene, og jeg husker meg selv hyle "det her skjer ikke!!!" .  var var virkelig ikke til å forstå, og det er det heller ikke nå, noen dager etter. jeg skjønner det virkelig bare ikke..

han var fortsatt varm, og han var så fin der han lå. det var pappa. akkuratt som når han sov. men en søvn han aldri skulle våkne fra. det føltes som at hele hjertet mitt ble revet ut. jeg unner ingen den følelsen, ingen! han så så liten ut. jeg strøk han over håret sikkert 100 ganger og ba han om at han vær så snill skulle åpne øynene og si " hei jenta mi " .. men han gjorde det ikke, det skjedde ikke. det var så mye jeg skulle ha sagt til han, så mye vi skulle ha snakket om, og så mye vi skulle ha gjort, men som vi aldri kommer til å få gjøre. jeg vil bare høre stemmen hans hele tiden, og se de snille, gode, brune øynene smile mot meg mens hans ler. jeg skulle gitt hva som helst for bare EN gang til.. bare en klem til!

Jens Petter og jeg måtte ta en besluttning på om vi ville at pappa skulle donere. JP synes det var veldig vanskelig, han ville ikke at noen skulle kutte i pappa å gjøre han "stygg". men vi hadde snakket om dette mye før vi kom til sykehuset, og hadde vel allerede bestemt oss for ; " at om pappa kunne hjelpe noen andre ved å gi noe fra seg, så ville han ha gjort det!" ..så slik ble det. og det er vi veldig glade for i ettertid også, at pappa nå kan hjelpe 5 andre mennesker i verden med å bli friske og få et bedre og lengre liv.

det var utrolig vanskelig å gå derifra. vi gikk inn flere ganger for vi klarte bare ikke å gi slipp på han. Jens Petter og jeg gikk inn siste gang sammen, og snakket til han sammen. det var så vondt! men vi lovet han noen ting som vi absolutt ikke kommer til å glemme. og han vet hvor mye vi elsker han og at vi aldri kommer til å glemme den flotte og fine pappaen vi hadde.. og fortsatt har! for han kommer til å leve i våre hjerter for evig! og vi er så stolte av han. den nydeligste og godeste mannen noensinne!

det føles godt at vi ikke behøvde å ta det valget om å la han leve eller ikke. det gikk sin gang. og det var slik som dette pappa ville hatt det om han selv skulle ha valgt mellom alternativene.det hadde ikke vært et lett valg. la pappa leve, men uten å egentlig ha noe liv eller la han død? jeg er glad vi slapp det spørsmålet. det er for vondt allerede. dette går ikke an til å forstå. min søte morsomme pappa. det kan bare ikke være sant! hva skal vi gjøre uten deg?! nå så kan jeg ikke tenke tanken en gang, et liv uten deg. det er så vondt! :'(