Çilli: Pardon!

Herregud sorry. Så på denne nedstøvete bloggen å så det var kun litt over 50 innlegg hele 2012- det er da bare for dårlig! Men jeg synes ikke jeg har noe særlig interessant jeg kan skrive om.. Dere så kanskje forrige innlegg og da skjønner dere at det er mest negativt, og det er jo ikke noe jeg har kjempe lyst til, å legge ut kun negativitet og klaging på denne siden. Det er jo nok klaging i verden fra før om jeg ike skal slenge ut all min personlige misnøye her... Og dessuten, så kan jeg ikke skrive om alt og alle, det ville vært urimelig.

Og klage.. Altså, jeg bor jo her i Alanya som jeg elsker. Med fantastiske venner, steder, mat, utflukter, strendene, 40 grader i skyggen og alle de fantastiske menneskene som bor her... Det er jo ikke det jeg klager på, det er noe av det jeg elsker med dette stedet. Man kan gå rundt i all evighet, man har det aldri kjedelig her. Du behøver ikke kjenne noen for å gå ut av døra og prate med noen, for du blir alltid kjent med folk. Stopper på gata, snakker litt, tar en te og så er samtalen i gang. check, der har du en ny venn.. Eller hvertfall en som kanskje har gjort dagen din litt bedre og litt morsommere. For her i tyrkia er vi ikke så snobbete, så sjenerte, så kalde eller så redd for å snakke med nye mennesker. Befolkningen her er åpne og sosiale mennesker, og de elsker virkelig å komme i kontakt med folk. Nei, ikke alltid på grunn av myntene som klirrer i lommene til de skandinaviske turistene. Noen ganger vil de faktisk bare snakke og bli kjent. - Som i dag foreksempel, var jeg på hotellservice på Doganay Hotel, og etter jeg var ferdig vandret jeg gatelangs på motorveien der ejg skule bli hentet opp av en kollega. Plutselig så er det en gammel mann som roper på meg.. Han hadde en liten bod der han solgte masse bananer, meloner, ananas og annen frukt. Han ble kjempe glad da vi kunne prate sammen på tyrkisk og han hold hånden min som en riktig bestefar. En kjempe hyggelig mann med sitt handikappede barnebarn jobbene med han. Da jeg skulle til å rusle videre, fikk jeg med meg et par bananer på min vei. Hvor hyggelig er ikke det ? Skulle det NOEN GANG hendt i Norge? Absolutt ikke.. Aldri! Og da jeg rusla bortover veien mens jeg spiste en banen tenkte jeg på hvor utrolig heldig jeg er som opplever alt dette. Bare disse små tingene også.. All denne venligheten og kjærligheten i folket. Jeg tror virkelig jeg lærer noe av det. Og jeg som nesten ikke turte å si noe før.. Jeg snakker jo med alle mennesker nå. Ingen problem.Og det er viktig... Åprate med folk mener jeg. Kanskje akkurat DU gjør dagen bedre for en annen person, selvom du kjenner den eller ikke, bare ved å slp an en liten prat... Og det er faktisk folk der ute i verden som er utrolig ensomme som kanskje lyser opp bare om noen sier "hei!"..

Vel som dere merker så elsker jeg menneskene her nede, selvfølgelig finnes det dumme og dårlige mennesker her også, som overalt i verden... Men noe som jeg virkelig hater her nede, det er de pittepitte-små myggene som man overhodet ikke ser, men som lusker seg innpå meg når jeg minst aner det og biter og etterlater seg et hovent merke på størrelse med en liten vannballong! Ja, jeg er allerigisk, men det ser for søttern ikke bra ut, en ekstra klump på fettarmen min liksom! hah! Neste gang jeg er i butikken skal jeg jammen kjøpe både mygglys, myggspray, mygg-stikker til å sette inn i stikkontakten.. ALT de har skal jeg kjøpe. Gidder ikke disse ekle små kryp lenger...
Men, nå så jeg på klokken å tenker jeg skal gå i seng, for skal opp om 6 timer for å observere en utflukt. Green Canyon tomorrow Jimzen and Tine is coming :) !!

Slenger med noen bilder fra livet her i Alanya på slutten også :