Det er uansett merkelig å komme hjem igjen til en stille by som Tønsberg etter Alanyas livlige gater. Har ennå ikke sett noen kjente eller sagt "hei" til noen på gata, og det er bare helt uvant. I Alanya ser man kjente hele tiden og sier "hei" til alle selvom man ikke kjenner hverandre. Store forskjeller. Det er faktisk nesten som en helt annen verden. Noe av de aller største forskjellene som jeg merker er at hjemme så er det alltid et tidspress, man skal rekke alt til visse tidspunkter og man skal være der og der til bestemte tider. Sånn er det absolutt ikke i Tyrkia. Der tar man seg god tid til alt, og jeg tror nok det må være noen av de mest avslappende folkene i verden.. Kanskje derfor man også kaller det "turkish time" ?! Sier man at man møtes om en time, så skjer det aldri.. Men det er jo også noe man blir vant med. Det blir liksom som en slags livsstil på en måte. Ingen stress i det hele tatt. I Norge skal liksom alt fikses på en dag.. Alt på en gang. I Tyrkia så fikses en ting om gang.. God tid. Kommer man inn på et kontor for å få en underskrift på noe, søke om noe, inn på politistasjonen eller hva som helst, så er det som jeg sa til mamma idag, det er ikke vits å spørre om din tur, den kommer.. Og man må bare vente.. Og vente.. Og vente.. I flere timer kan man vente bare på å få svar på et enkelt spørsmål.. Man blir bydd på te og snakker med totalt random folk.. Skulle det noen gang skjedd i gode gamle Norge så tror jeg at jeg hadde falt av stolen. Folk her hjemme.. Eller her hjemme hva er det jeg sier? Hva er egentlig hjemme jeg vet ikke.. Men i Norge så føler jeg liksom ikke at folk bryr seg så mye om hverandre som i turkland. Klart man bryr seg om familie og alt det der, det er jo en selvfølge og noe man bare gjør av ren kjærlighet. Men jeg tenker mer sånn på folk man ikke kjenner så godt. Folk man møter på gaten. Folk som man kjenner men ikke helt hvem er. Lokalbefolkningen som klemmer og kysser på deg bare fordi du har sagt hei et par ganger og gått forbi.. De er så åpne og fulle av kjærlighet.
Som for eksempel på en av turene vi har hatt til en Landsby i sommer, som jeg hadde hver eneste gang sist sommer, besøker vi en familie i deres hus og drikker te og de viser gladelig frem det lille huset sitt med den eldste kokeplata jeg har sett, det skjeve gamle kjøkkenet som man blir redd for at alle tallerkner skal falle ned fra alle hyllene i, dyrene som er plassert i første etasje for å skape varme opp i huset da det blir kalt i fjellene på vinteren. Det eneste soverommet de har til en familie på 6 og oppbevaringsrommet der de har alle brukt og grønnsaker som de dyrker selv og lever av. Når jeg kom til denne familien første gang i sommer, stod familien der på trappa når jeg kom og omfavna meg med klemmer, kyss og en mengde tårer og ønsket meg velkommen tilbake. Den tilbakestående sønnen de har var sjeleglad og hoppet opp og ned og visste ikke helt om han skulle klemme meg eller kaste meg i taket. For en glede, det gjorde hele min dag det er helt sikkert! Og de hadde en million spørsmål om Norge, om hvordan jeg hadde det og hvordan det gikk med min familie. Det gjør ikke noe om jeg ikke kan alle ord på tyrkisk, for de forstår uansett.. kroppspråk og tårer sier mer enn ord. Jeg vet ikke helt om jeg skal si jeg er glad i dem eller hva, men det er DE som gjør hele landsbyturen verdt noe og det er DE jeg gleder meg til å dra til hver gang på turen. Det sier bare litt om åpenheten, hvordan de slipper mennesker inn på deres liv, viser stolt frem det lille de har og all kjærligheten til mennesker som de bærer inni seg. Norge har svært mye å lære der. Kanskje vi nordmenn er kommet lengre i alt metrealistisk, klær, elektroniske ting og tang osv. Men det er jo egentlig ikke det som betyr noe er det vel ?
Når jeg er i Tyrkia så er det ikke så viktig alt ting, har man ikke mer penger enn til et brød og litt egg den ene dagen, så er det faktisk helt greit. Man behøver ikke 10 forskjellige pålegg, jeg behøver ikke en ipad eller den nyeste telefonen. Jeg har en gammel samsung som fungerer på det tredje året nå, og det er faktisk helt greit. Sminke? Nei det behøver jeg heller ikke hver dag når jeg går ut. I Norge skulle jeg aldri gå ut uten sminke.. never..
Jeg mener ikke det at Norge er dårlig når jeg skriver dette, Norge er bra på mange andre måter, men det som virkelig betyr noe når det kommer til en ende det er jo det å bry seg om hverandre uansett hvem du er, hvordan du ser ut eller hvor du er fra.. Jeg føler meg kanskje bare mer hjemme i Tyrkia.. På en måte. Selvfølgelig skulle jeg ønske jeg hadde hele min familie der, men det har jeg bare ikke og det kommer jeg aldri heller til å ha. Men det er jo lov å drømme seg bort en gang i blandt til den verden der alt er perfekt♥
Men jeg håper på å ta med meg et lite stykke Tyrkia hjem til Tønsberg/Nøtterøy, Nemlig verdens beste Serhat, da er jeg nesten i en perfekt verden! Om alt går som det skal, Inshallah! ♥
Litt tanker fra en sliten sjel her på sofakanten sent om kvelden :)
♥Man kan ikke alltid gjøre stort, men lite med stor kjærlighet♥
