Sunday, December 26, 2010

pakke pakke pakke..

det er innmari vanskelig å pakke. særlig når jeg egentlig har drøyd og drøyd med det.. helt til nå. og skal dra fra Tønsberg klokken tolv i morgen kveld.. og har ennå ikke satt over noen vask.. det er noe dritt.. for har ikke tørketrommel.. da blir det fort vanskelig å få med seg tørre klær.. shit.. men men ..

Pakkeliste:
kjoler
shorts
undertøy
høye sko
vanlige sko
strømpebukser/tights
sokker
gensere
tunikaer
cardigans
smykker
hårting, rettetang, bølgetang, spray osv
sminke!!
toalettmappe
håndkle
bikini

sour cream and & onion dip ;)

har jeg glemt noe nå eller??


iki gün var ..

soo .. tomorrow Hanne and me will take the last train (24.00) to Gardermoen airport.. of course we have to be in Alanya for New Year! thats a tradition now.. hehe.. it will be so great! go away from this place for a little while, i think that will be good.. think about something else and be with other people. i just cant wait!
so 06.50 on thuesday morning we will be on our way to rainy Turkey.
we got 2 hotelrooms for a littlebit more then 400 norwegian each.. its NOTHING! its around 50 euro or something.. olala! alpharooms.com <3 

now im doing nothing at all.. im supposed to pack my bag for tomorrow, cus our family will come over here and eat tomorrow so it will be no time for packing then.. but ohh.. didnt do it yet.. hangover from last night is still not leaving me.. f*#k! i shouldnt have drunk the last glass of vodka. really. jeeeje..
now i will eat my breakfast .. french fries! ;)

merry christmas ... mutlu noeller

24.12.2010
soo.. now finally christmas day was over.. it was good but also very sad. very emotional.. our first christmas without dad..havnt been celebrating christmas with him for the two last years, but anyway, we allways saw him on christmas day and allways talked with him on the phone on christmas eve.. and now it just felt so empty.. it was really hard.. we were at the cemetery and lit candles on dads grave. it felt so weird.. that dad was laying there under the ground and under all the flowers and snow. cant understand it.  its so painfull, hurts so much! :'(

after beeing at the churchyard mom, my brother and me went to my uncle and aunt for celebrating christmas. it was nice to have the family around and specially my grandfather. he is so sweet! and he was so happy when he got his present from us... TV! now he can watch ski on tv and see that the snow is white and not yellow :)

no more presents. not happy about it.. hehehe :)
my brother and cousin <3
haha

25.12.2010

chill day :D didnt do anything special.. just fixed my hair. cus i got BØLGETANG for christmas, and it took f'*%king 2 hours to fix it..
bølgetang :P
around 19.30  Hanne, Ingvild, Mathilde, Emilie and Mathilde came to me :D Hanne came as usual 1 hour before.. cus she missed me soooooooo much! didnt you ?? ;)  hehe girls night! some of us didnt see each other for a really long time so its was great! we were drinking, eating, laughing, played beergame and we really had a nice time :) nice to see the girls again!

Ingvild <3 Mathilde

Emilie <3 Hanne

Mathilde <3 Mathilde

<3

thanks for making the eavning perfect girl <3 love you all!

Sunday, December 19, 2010

why...

can some one tell me why this life is so unfair sometimes? 
its no meaning. whats the meaning..? i cant see it...
really i dont get it right now. i just dont get it. are we supposed to understand it or what? cus i dont.
ever got the feeling that you dont feel anything? like your whole world has just been teared apart.. suddently. 
just... so empty.. i dont know..

wish you were here :'(

over 3 weeks since my dad died now. feels like yesterday.. 8 days since the funeral. i just really want to thank all the people who showed up in church, sent flowers and everything. its just so good to see all the people who cared so much about dad. it feels nice that he had so many people and friends that came to take the last goodbye. im sure he was there and saw it all. all the tears that fell for him, i just... off wish i could just open my eyes, lying in my bed and say that all this have just been a terrible nightmare. cus i cant actually understand that this has happened. that dad is never going to be here again. never shall i see the good brown eyes smile at me again. or hear him say, "hey my girl" when he sees me. this is so difficult. i miss him every day, every hour, every minute. all the time. is it possible that this is happening? not my dad, its just not happening. why should we feel a pain so bad as this?

my friend told me that God is picking the most beautiful flowers first. why cant he just let them be, so people can watch them a littlebit longer. keep them for a bit longer. its so not fair. i really just wanna see his face and hear his voice one more time. i dont wish for anything else this christmas. but its a wish that can never come ture. and i hate it.. i really HATE it.. :'( but one day.. i will see him again, i hope.. and then i will never let him leave again!  never..

Wednesday, December 15, 2010

benim enerji nerede?

off.. im not doing much theese days, but my enegry is just flying out the window.. i cant even squeeze my hands hard together. its just nothing left.. after some hours outside with friends or what, or just talking about what happend or something else im empty. really so tired when im coming home again after that. cant understand that it takes so much power to just do small things.. or worse, nothing.. well, hope it will soon get better.. cus im tired of this now. 
sure i look like this right now.. hehe :)


i really wish i could do magic :) but i caaant.. hm.. now im just sitting home, doing nothing as usual, same as i have done the last weeks.. i have been to the doctor today, checking my blood pressure and took some tests, got some pills and extended my ..medical certificate (?) for some days more. so hopefully i will be back at work on monday! i hope so. its just so weird, cus he is 100 meters beyond the kindergarten where i work. i can see him from the window. its hard to understand, but it really hurts to think about it. its good to have a place to go to, but i just.. hmm.. its hard for me to go there, havnt been there yet after the funeral on friday. i should but, its just so painful to do. 

but i will go to the kindergarden soon to talk with my boss, and i think i will be there for a little while. :) can be nice.. im sure im exhusted when im leaving.. but the kids is so sweet so, heh.. 

have a nice day, and take good care of eachother ! you never know what happens.. <3

Sunday, December 12, 2010

10. desember, det siste farvel!

10. desember var dagen for pappas begravelse. stod opp med en helt utrolig merkelig følelse i kroppen. redsel, tristhet, lettelse og sorg. jeg vet ikke.. helt sjelven på en måte. jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det.
vi dro litt tidelig for å se blomestene bli lagt frem og alt før alle andre kom.  så vi ikke skulle på det sjokket når alle andre også var der. var kvalm hele veien til kirken. men var veldig godt å være der fra begynnelsen av. det var så fint der. jeg gikk å leste alle hilsene som hang på blomstene, og de var så fine. det var mye blomster der. fårstår at pappa var en godt likt mann!

etterhvert begynte folk å komme, og kirken fylte seg opp.. føltes veldig lenge før presten begynte å prate. Jeg hadde holdt meg hele dagen, ikke grått i det hele tatt. felte en tåre da jeg sa en blosteroppsats fra Herholdt Andersen faktisk.. ikke vet jeg hvorfor tårene kom akkuratt da.. men. ja. mye som kommer helt uventet. Jens Petter og jeg satt selvfølgelig på første rad, rett ved kisten. jeg kan ennå ikke tro at pappa lå der. jeg kan bare ikke forstå at det var pappa som lå oppi den kisten, min egen pappa. nei jeg klarer ikke å tenke det en gang. at han aldri skal kunne være her sammen med oss mer. aldri skal han komme inn; " hei jenta mi!"... aldri mer :'( hvordan skal man klare å leve uten noen som betyr så utrolig mye for en?

Lillebror og jeg holdt tale, de eneste som holdt tale. jeg var ikke sikker om jeg en gang ville klare det. men det var godt å vite at Jens Petter skulle stå der sammen med meg, det gjorde det litt lettere. jeg vet ikke hva jeg fikk sagt og hva jeg ikke fikk sagt. men jeg fikk hvertfall sagt noe og det var kanskje det viktigste!? og Jens Petter var så flink! jeg er så stolt av han! han er den beste broren noen gang! elsker han så høyt., og det bare varmet hjertet mitt når han stod der å snakket. jeg vet at pappa var der og hørte det vi sa. og jeg håper han er stolte av oss. jeg vet han er det !

------------------------------------------------------------------
Min tale til pappa:

Kjære pappa.

Det her er en dag jeg aldri har tenkt på at skulle komme. I hvert fall ikke ennå. Det er helt uvirkelig at dette har skjedd og så urettferdig. Jeg kan bare ikke forstå det. Det er så mye jeg skulle ha fortalt deg pappa og så mye vi skulle ha gjort. Men det går ikke an til å tenke på det vi ikke har fått gjort, det vi ville ha gjort annerledes eller det vi skulle ha gjort i fremtiden. Det vi må tenke på er de gode minnene vi har og alt det bra vi har gjort sammen. Vi må glede oss over det bra som faktisk har skjedd. Og det bærer vi alltid med oss i hjertene våre og i minnene.

Til tross for mye som har skjedd de siste årene, har vi likevel sett hverandre nesten hele sommeren i mange år, siden vi har jobbet sammen på Ollebukta Marina. Som faktisk er blitt en ganske stor del av livet ditt. Det er mange der nede som har satt så stor pris på deg. Du hjalp alle, det var aldri et Nei å få fra deg. Alltid like behjelpelig. Han gjorde ikke forskjell på noen. Han snakket like godt med de som hadde alt som med det som ikke hadde noen ting. Det var sånn pappaen vår var.

Når jeg trengte hjelp eller bare trengte å snakke litt kunne jeg ringe pappa og han stilte opp eller kom med en løsning. Pappa har alltid stilt opp for oss, ikke bare for Jens Petter, mamma og meg, men for alle. Han sa aldri nei til å hjelpe. Alltid har han vært med på ting, skøytehallen med skolen i alle år, juleball, turer, russeball osv. og ikke minst håndballen., der han var oppmann. Du var den beste oppmannen vi har hatt pappa. jeg tror ikke det var en eneste som der som ikke ble glad i deg, alle kom til deg om det var noe.  Vi har hatt det så mye gøy med deg på laget, minner vi aldri kommer til å glemme.

Det er du som har vært der for meg, og det var deg jeg snakket sammen om alt, det var du som satt der på sengkanten eller på lagbenken og trøstet meg, enten om det var kjærlighetssorg eller noe helt annet. Jeg er så glad for alt vi har hatt sammen, det kommer til å bli vanskelig uten deg. Jeg savner deg allerede så utrolig mye, men du kommer alltid til å leve i mitt hjerte! Hvil i fred pappa! Jeg elsker deg for alltid.


Jens Petter sin tale til pappa:

Kjære pappa, jeg er så stolt av deg, i 18 år har jeg hatt verdens beste pappa, og jeg savner deg så utrolig mye.
Vi har gjort så mye sammen, vi har dratt ut og fisket, stått på slalom, kjørt go-cart og gjort masse annet sammen. Jeg er stolt hver gang jeg hører at folk sier at jeg ligner så mye på faren min.

Pappa stilte alltid opp hvis det var noe, og han hadde alltid en morsom kommentar eller en god vits på lager i stunder hvor man trengte oppmuntring. Og i de stundene der alt så veldig mørkt ut så var han der.
Pappa har alltid gjort alt han kan for at det skal bli best mulig for alle, han tenkte alltid på alle andre før seg selv, og han var veldig snill. For pappa var det aldri snakk om og si ”nei”, det var kun ”ja”, uansett hva man trengte hjelp til så gjorde han sitt beste for å kunne bidra.
Uten deg pappa så kommer alt til å bli veldig vanskelig, men hver gang ting blir vanskelig fremover så kommer jeg til å tenke på deg og alt du har lært meg, alt du har sagt til meg og all den godheten og kjærligheten du har gitt meg.

Alt det vi har gjort sammen er minner som jeg aldri kommer til å glemme, du har vært min beste venn og du har vært mitt forbilde. Jeg er så stolt over og kunne si at du er pappaen min.
Hvil i fred pappa, jeg elsker deg så høyt og jeg kommer til å savne deg så utrolig mye.

------------------------------------------------------------------

Thursday, December 9, 2010

I morgen..

da er vi klare for i morgen.. eller ikke klare. hvordan kan man noen gang bli klare til noe slikt?`jeg gruer meg så mye. det kommer til å bli så fryktelig vondt. jeg kjenner det nå.. det kommer til å bli helt forferdelig. gi slipp på pappa. det siste farvel.. :'(

jeg forstår ikke hvordan jeg skal klare å leve uten pappaen min. det gjør så vondt, det skulle ikke vært lov. men det kommer til å bli en dag vi kommer til å huske for alltid. og vi vil se tilbake på den som.. fin! det skal bli en fin dag, en fin begravelse. alt for at pappa skal få den fineste avskjeden. vi skal også klare å se tilbake på dagen og smile. men også felle noen tårer.

jeg vet ikke hvor mange som kommer, men jeg tror det blir mange... veldig mange. og det har pappa fortjent. han fortjener bare godt. han var et så fantastisk menneske. jeg er så stolt av han! så stolt av at han har gjort. så stolt av å være pappas jente! gud som jeg kommer til å savne han. hjertet mitt gråter. jeg kan nesten høre at det hyler. prøver så godt jeg kan å holde det inne, men det er ikke så lett. det bare presser mot halsen  og blir til en stor klump. men uansett... de som kommmer, det betyr så utrolig mye for meg, og jeg vet det er så mange som sitter i morgen og tenker på oss, som ikke kan komme.. jeg setter så pris på det. Ingvild som kommer helt fra Lillhammer til tross for eksamener og lang vei. Cecilia, Tine, Veronika, Remi, Thomas og Peder, tar seg fri for å være der. jeg er så himla glad i deg. dere aner ikke hvor mye det betyr for meg å ha dere der.  <3

nå er talene til både Jens Petter og meg i boks, så nå trenger vi å sove litt før morgendagen. det kommer til å bli en forferdelig trist, man kanskje også litt god(?) dag...
god natt!

mimrekveld

I kveld har vi sittet å sett på bilder fra vi var små og oppover. med mamma, pappa, lillebror og meg. Og en haug med andre folk i mye rare klær. Det er jo ikke så mange år siden, men herlighet den moten altså haha jeg må bare le! at mamma og pappa lot meg gå i så mye rare klær.. jeg skammer meg!

men åå det er så godt å se bildene av pappa.. selv da han var ung var han jo klin lik som sånn han er nå.. eller var da.. bare litt tynnere kan man si. verdens fineste pappa er han! <3 vi har hvertfall MANGE gode minner som ingen kan ta i fra oss.. og de kommer aldri til å forsvinne. det ble noen trillende tårer mens vi så på bildene. men vi kan også smile, for vi har så mye godt sammen. mange mange turer vi har vært på da vi var mindre og da vi ble litt større. fjellturer, skogsturer, sydentur og teltturer. vi har hatt så mye gøy og det vil vi aldri noensinne glemme! det er en merkelig følelse i kroppen.. off.. jeg vet ikke jeg.. det er så urettferdig, hvorfor må de beste bli revet vekk? :'(

Pappa <3 Meg.  København 2004

Wednesday, December 8, 2010

vanskelig..

Da er det to dager til begravelsen, fredag 10.des kl 12.30 i Slagen Kirke, for den som måtte føle å komme å ta farvel. Vi setter stor pris på alle som kommer for å gi et siste farvel med pappa. Han hadde blitt så glad for å se alle de kjente fjesene.
Jeg gruer meg skikkelig. Har en stor klump i halsen og magen når jeg tenker på dette med begravelsen. men jeg tror det skal bli litt godt også. Jeg skal snakke i begravelsen, og jeg håper virkelig jeg klarer det. Jeg klare det! men jeg får aldri begynt på det jeg skal skrive ned.. Vanskelig. Er så mye jeg vil si, men så vanskelig å skrive ned...

hmm..

Tuesday, December 7, 2010

Takk og lov, endelig på norsk jord.

pappa skulle egentlig komme hjem lørdag kveld.. noe han ikke gjorde. det har vært mye surr i Spania med flystreik, men også med komunikasjon i Las Palmas. begravelsesbyråer her i Norge har vært veldig flinke til å ordne opp. de har fått beskjeder om at pappa var på flyet som landet lørdag kveld, og var på flyplassen for å ta han i mot, men der var det ingen Ole. fikk igjen beskjed om at han hadde landet søndag kveld på Gardermoen.. og var da veldig lettet over at han endelig hadde kommet hjem! Mandagen kom og begravelsesbyrået ringte meg på morgenen og fortalte at pappa ennå ikke hadde kommet til Norge, men at det skulle gå to fly fra Las Palmas mandag ettermiddag. alt vi kunne var å krysse fingrene, dette begynte å bli slitsomt. det virker kanskje ikke slitsomt, men faktisk så går det veldig inn på en. kroppen og hodet blir helt utslitt. det er mye følelser sving.. men vi hørte heller ikke noe i går ettermiddag, så det var vel feil igjen..vi kan ikke gjøre noe annet enn å vente.. og vente . og vente... jeg synes vi har ventet for lenge.. det er så fælt å vite at han ligger et annet sted enn hjemme..

for 2 timer siden fikk jeg telefon fra Klemmetsby Begravelsesbyrå. Pappa er på norsk jord! det er en lettelse. så vang begravelsesbyrå i Oslo henter han på Gardermoen og kjører han til Ullevål sykehus der Firing&Klemmetsby henter han for å kjøre han til Tønsberg. nå er alt under kontroll. det er så deilig å vite. det er liksom som at 2 kilo detter av skuldrene.. 
så da blir begravelsen i Søndre Slagen Kirke til fredag 10. desember. vi kunne ikke si noe sikkert før i og med at kisten ikke var kommet, det var så stor usikkerhet rundt det.

Dødsannonsen kom i avisen i dag, og nærmere beskjed om begravelsen kommer antageligvis i morgen i Tønsbergs Blad og Gjengangern, for dere som vil vite det. vi setter stor pris på alle som kommer å tar farvel med pappa. det ville betydd så mye, også for han! det skal bli en fin og minneverdig begravelse. 
alt for pappa <3

Friday, December 3, 2010

En historie å tenke på!

skrevet av Arnfinn Joensen.

En dag , da jeg var ny på ungdomsskolen, så jeg en gutt fra min klasse som var på vei hjem fra skolen. Han het Jonas. Det så ut som han bar alle bøkene sine. Jeg tenkte for meg selv, hvorfor vil noen ta alle bøkene med seg hjem på en fredag? Han må virkelig være en nerd. Jeg hadde planlagt en ganske fin helg (fest og spille fotballkamp med vennene mine i morgen ettermiddag), så jeg ristet på hue og gikk videre.

Da jeg gikk der, så jeg en gjeng med gutter, som kom løpende mot ham. De løp på ham, slo alle bøkene ut av hendene hans, og sparket beina vekk under ham så han landet rett i søla. Brillene hans for av ham og jeg så de landet ca ett par meter i fra ham. Han så opp og jeg så en forferdelig tristhet i øynene hans. Jeg følte virkelig synd på ham, så jeg løp bort til ham. Mens han krøp rundt for å finne brillene sine, så jeg tårer i øynene hans.

Da jeg gav brillene til ham, sa jeg; De der typene der er noen tullinger. De skulle hatt juling! Han så på meg og sa; Hei, takk! Det var et stort smil i ansiktet hans. Jeg hjalp ham med å plukke opp bøkene hans, og spurte ham hvor han bodde. Det viste seg at han bodde jo i nærheten av meg så jeg spurte ham hvorfor jeg ikke hadde sett ham før. Han fortalte at han hadde gått på en privatskole frem til nå. Jeg ville aldri hengt sammen med noen fra en privatskole før. Vi pratet hele veien hjem, og jeg bar bøkene hans. Han viste seg faktisk å være en ganske kul type. Jeg spurte ham om han ville være med å spille fotball på lørdag med meg og vennene mine. Han sa ja. Vi holdt sammen hele helgen, og jo mer jeg ble kjent med ham, jo mer likte jeg ham. Vennene mine synes det samme.

Mandag morgen kom, og der var Jonas igjen med sin svære stabel med bøker. Jeg stoppet ham og sa, For en type du er, du kommer til å bygge noen svære muskler med den svære stabelen med bøker med deg hver dag! Han bare lo, og gav meg halvparten av bøkene.

I løpet av de neste 3 årene ble Jonas og jeg bestevenner. Når vi var i avgangsklassen, og drev å funderte på videregående, bestemte Jonas seg for å gå allmennfag, mens jeg tenkte på handelsgym. Jeg visste at vi alltid ville være venner, og avstandene imellom oss ville aldri bli et problem. Han ville bli lege, og jeg tenkte på bedriftsøkonomi og å satse på fotballen.

Jonas var den som utmerket seg i vår klasse. Jeg ertet ham stadig vekk om at han var en nerd. Han var nødt til å forberede en tale for avslutningen på skolen. Jeg var så glad det ikke var meg som måtte gå opp på podiet å tale.

På avslutningsdagen, så jeg Jonas, han så flott ut. Han var en av de gutta som virkelig fant seg selv i løpet av ungdomsskolen. Han var gjennomført og så faktisk stilig ut med briller. Han hadde med flere jenter å gjøre enn meg, og jentene elsket ham. Uh! Noen ganger var jeg virkelig sjalu. I dag var en av de dagene. Jeg kunne se at han var nervøs i forbindelse med talen han skulle holde. Så jeg gav han et klapp på skulderen og sa; hallo tøffing, dette blir kjempebra! Han så på meg med en av disse blikkene (et virkelig takknemlig et), og smilte. Takk! sa han. Når han begynte talen, renset han stemmen, og begynte.

Avslutningsdagen er en dag som er til å takke dem som har hjulpet deg gjennom disse tøffe årene. Dine foreldre, dine lærere, dine slektninger, kanskje en trener, men aller mest....dine venner. Jeg er her for å fortelle at det å være en venn for noen, er den største gave du kan gi dem. Jeg skal fortelle dere en historie. Jeg så da på min venn med vantro når han stod der å fortalte historien om den første dagen vi møttes. Han hadde planlagt å ta livet av seg selv den helgen. Han foralte om hvordan han hadde ryddet ut av skapet sitt på skolen, så moren skulle slippe å gjøre det etterpå, og at han bar bøkene hjem. Han så direkte på meg, og gav meg et lite smil. Heldigvis, og i takknemlighet ble jeg reddet. Min venn reddet meg fra å gjøre det mest ufattelige .

Jeg hørte et gisp ut blant mengden av folk , når den stilige, populære gutten fortalte om sitt svakeste øyeblikk. Jeg så hans far og mor så på meg med det samme takknemlige smil. Ikke før i dette øyeblikk skjønte jeg dybden av dette.

Aldri undervurder kraften i dine handlinger. Med en liten gest kan du forandre en annens liv. Til det bedre, eller verre. Vi er alle gitt å kunne påvirke hverandre på en eller annen måte. Se etter det gode hos andre!

i like this kid!



just had to put it here. just because its funny that he is so insanely much better then the man who has been doing this all his life. only 8 years old! love him!

its important to not forget to laugh a bit.. if it will just be sad every minute, it will not get better either.. and we cant stop live, i know my dad didnt want that. we have to be strong, keep on living, smiling, talking, be with friends and family. we cant just let it be and never move on. im not saying that we have to hurry to move on. but to not forget living. cus dad will always be with us in our hearts. every day, every hour and every minute. he is there! and am sure he is looking at us. is here with us now. i think he would be sad if he just saw us crying all the time. he didnt like when we were crying. 
im sure he wanted us to smile and be happy. thats just how he is. he was always the funny one. always had a funny comment. he made people smile! and he loved when people was smiling! 
its important to not forget!

Thursday, December 2, 2010

pappa på vei hjem

Nå har vi endelig fått beskjed om at pappa er på vei hjem fra Las Palmas.. lørdag kveld er kisten i Norge, og det er godt å vite.. men samtidig også ganske vondt. at han ligger der helt alene. :(
i morgen skal vi på begravelsesbyrå, å få pratet litt. vi vet ikke helt når kisten blir hentet, men han skal ligge på Ullevål Sykehus til alt med begravelse er i orden, og da henter begravelsesbyrået han. det er så godt å vite at han kommer. det kunne ha tatt 2-3 uker om ikke lenger. vi visste ingenting. men nå vet vi!
det blir bra å få deg hjem pappa <3

vi må stå sammen og gjøre så pappa får en fin og minneverdig begravelse. vi skal gjøre det så fint for deg elskede pappa! og vi er så stolte av deg.. du skal bare se hvor mange som kommer for å ta farvel med deg, jeg skal love deg det er ikke få! du er høyt elsket og vil bli dypt savnet! jeg tenker på deg hele tiden! du er med oss hele tiden, kan på en måte føle det. at du er her et sted med oss. :)   <3

without you !

well, its many people who is reading my blogg and dont understand anything of what i have been writing the last days.. so here is a short version. the thing is.. on friday we got a message.. my dad had a brain hemorrhage the night before and was sent straight to the hospital in Las Palmas, Gran Canaria. he was in coma.. its was the biggest bleeding the doctors there had ever seen on such a young man ever. the main artery to the brain had ruptured, so it was very very serious! the doctors asked us to prepare ourselves for the worst.

we had no other choice then order tickets to Gran Canaria the next day. my mom,  brother and me. but we were positiv and said this was going to be ok. we really thought this would go well, and that he would survive.

mom got a phone call. afterwards she came up and said that dad would never survive this. because it was so serious and nothing to do. i couldnt belive it. it just couldnt happen! why??  but he wasnt dead.. but his brain activity was so weakened and damaged, so if he survived, he would never become normal again! it was a shock to know.. i didnt know what to do. i just cried and cried! and so did my little brother too. he just walked around and cried, unable to sit down. both mom, brother and i were in shock. my dads brother fixed tickets for us and we and we went to Gran Canaria next morning with him and Alexander. dads girlfriends son.

when we arrived to the airport in Las Palmas, we took a taxi to the hospital where my dad was in an induced coma. finally we came to the hospital, everyone with big red eyes. but we were just a few minutes to late. dad was already dead. the brain activity was on 0 and then it was nothing more to do. it was terribly sad. it felt like someone ripped out my heart! but we got to see him laying there.. in the bed. they still kept him in coma for 1 reason. waiting for me and my brother to come. we had to make a decision. if my dad was going to be a donor or not. for me it was not a difficult decision. but my little brother thought it was just terrible to think that someone would cut my dad and make him "ugly". but after talking a long time in advance we had decided that daddy would have helped other people if he had had the chance. and its possible that he can help 7 other people to get a better life. thats something my dad would be so proud of. and its really really good to know!

it is what has been happening in recent days.  its really hard.. i could never have imagined that my dad would disappear so quickly and in this way! its not  to understand!and i dont think i understand it yet that he is gone and that he will never come back! its so unreal! so painful! its no words to explain.. it just really hurts.!

but we are so lucky to have eachother, my mom, my brother and me. i could never go through this without them! and to see how mnay people out the who cares is just so unbelievable! the good words you guys are sending and is there for us if there is something. its so good to know that you are there. it means so very much. you have no idea! it helps to support us in sorrow! and there are many out there who are in a bigt loss for my dad, i know! cus dad loved everyone. he spoke with everyone. he made no distinction between someone! he spoke as well with the king as with the man on the street who had nothing. there are not many people who were like my dad. now we must take good care of the good memories we have. and we cant think about the thing we didnt do, or never said. he lives in our hearts, in our mind, in our feelings and our memories.

rest in peace dear dad <3 i love you with all my heart !

Wednesday, December 1, 2010

desember....

i dag er det 1. desember.. det pleier jo å være en koselig tid.. vi prøver å gjøre det så koselig vi kan. men det er jo ikke alt som stemmer helt. hvor er julestjerne i vinduet som ALLTID er oppe 1. desember...? eller de små tingene som bare gjør at det blir "jul i huset" ... hmm.. mamma ble så lei seg i dag; " å nei og nei! det er jo 1. desember og jeg har helt glemt pakkekalenderen deres!!".. det gjør da ikke noe.. det er viktigere ting i livet enn en pakkekalender eller en julestjerne :)

i går var huset fult her hele dagen lang. hvor omtenksomme og gode mennesker vi har rundt oss, det skal vi være glad for. vennina til morfar kom med verdens beste blåbærkake, for hun trodde det kom til å komme en del folk hit,. og det hadde hun helt rett i. Tante Inger kom fra Stavanger med Morfar. Tante June og Karoline. Annett, Gro og Inger. Tante Berit og Merethe. nei herlighet, så gode mennesker. stua er full av blomster, vi er så heldig som har dere alle sammen!  <3

i går hentet Cecilia meg på kvelden og vi tok en tur hjem til henne der vi snakket en del. utrolig deilig å komme seg litt bort. og med en jenta som Cecilia ved siden av, blir ting mye lettere. hun er en helt utrolig støtte.. ting hun sier bare går langt inn i hjerterota. fredag morgen da vi fikk vite om alt dette med pappa, var Cecilia der med en gang. hun kom ikke hjem hit, for det orket jeg ikke. men igjennom meldinger og facebook. den jenta er helt utrolig! mamma og jeg har sittet å grått og grått hver gang jeg har fått en melding av hun, for hun skriver noe så vanvittig fint og så positivt. hun har vært en støtte større enn hun tror!  :) men hvertfall var det godt å komme litt bort å få snakket om litt andre ting også. det blir at man forteller det samme om og om igjen, og gråter om og om igjen! godt med andre tanker og følelser også!

men i dag kom Tante Inger igjen å hjalp oss med litt av hvert. nydelig er hun! det er godt for mamma å ha søsteren sin her! hun trenger en god del trøst hun også. mamma er jo her for oss 24/7.. vi fikk noe veldig veldig fint av Tante Inger. en ramme/bilde der det stod noe veldig fint. " Vi kan ikke gjøre store ting - men små ting med stor kjærlighet". det er så rett..


det er så godt sagt, og så veldig sant!
Dette gjorde Tante Inger og lagde en stor stor kjele med småsuppe, som både morfar, tante Inger, mamma, lillebror og "extrabror" Adrian (bestekompisen til  lillebror) og jeg koste oss med. det var deilig. vi har vel egentlig ikke spist noe særlig de siste dagene. det var en liten ting som gjorde mye! <3

<3       <3       <3       <3       <3       <3       <3        <3       <3        <3        <3