Det er jo så mye snakk om for tiden om forhold og det at man skal ha et perfekt liv. Mamma og jeg har sittet og hatt litt tv-titting om det akkurat nå.. Og det er jo egentlig sant, når man har vært sammen i lang tid så er ikke alt like spennende lenger som det var i begynnelsen, selv om man fortsatt er forelsket og elsker hverandre.. Det begynner med sms`er med 10 hjerter og 1000 kyss. Man savner hverandre etter 5 minutter og man skryter av hverandre opp i skyene hvor søt, vakker, kjekk og fantastisk man er. Etter noen måneder så går det ned til 5 hjerter og mange kyss, og man behøver jo ikke si hvor fantastisk man er for det vet allerede personen at man synes. Etter et halvt års tid så er det forkortet ned til "Hei skatt. Hvordan går det? Elsker deg♥ kyss" ... Men etter et år så sier man det man skal på melding og slenger med et hjertet på slutten... Tenk dere da etter flere år, så behøver man ikke sende melding hver dag, man sier det man skal og ferdig med det. Noen ganger et hjerte, noen ganger et kjælenavn eller noen gang kyss eller puss... Noen ganger så kan det avsluttes med prikk.prikk.prikk.. Da kjenner man hverandre så godt at man vet hva en prikk betyr. Man vet hva to prikker betyr. Og man vet hva tre prikker betyr. Er det flere enn tre burde man være engstelig, for da vet man ikke helt hva som foregår.. Men hvorfor slutter man plutselig å skrive de super søte og koselige meldingene ? På en måte som; " hei nei nå har jeg kjempet nfor å fått deg, nå er vi jo sammen.. Jeg behøver ikke å prøve mer for du er jo allerede min" .. Det er jo ikke sånn det fungerer.. Man kan jo ikke bare slutte å gi hverandre komplimenter fordi man har tråkket over terskelen og beveget seg mer inn i hverandres liv.. Det er jo da det trenges!! For å føle at man fortsatt blir kjempet for og for at man virkelig vet at det er hverandre man vil ha og ingen andre...
I begynnelsen av forhold så kan man ligge leeenge i sengen før man sovner og snakke og le og gjøre det vanlige man pleier å gjøre i et forhold. Det er liksom dagens hyggestund der man er helt alene. Og man sovner omfavnet inntil hverandre i ren kjærlighet mens man holder hverandre i hendene.. Etter en god stund ut i forholdet så forsvinner snakkingen om dagen, om livet og de gode tingene og det man vanligvis snakket om. Og over ennå lengre tid så kanskje man tar opp de små problemene man har hatt den siste tiden eller i løpet av dagen på sengekanten... Til man til slutt bare er så lei så lei så lei og sovner.. Bare sovner.. Kanskje til om med med en tåre trillene ned på kinnet uten at man en gang har gitt et god nattkyss og et "jeg elsker deg"..
 |
| Før... |
 |
| Etter.... |
Det er så mange ting man kan gjøre til daglig som gjør alt så mye bedre... Det er ingen grense på hvor mange ganger du kan si "jeg elsker deg" i løpet av en dag.. Det er ingen grense på hvor mange kyss man kan gi i løpet av en dag. Og det er ingen grense på å gi hverandre komplimenter eller si pene ting til hverandre i hverdagen.. Ok, det behøver ikke bli kleint og overdrevent slitsomt.. Men bare vise at man fortsatt bryr seg og vil være sammen med hverandre.. Hva med små overraskelser som er helt uventet, eller små koselig ting som gjør den andre glad og at den får en god dag? Hva med en fin hjemmelaget middag med litt vin, istedenfor vann på en helt vanlig onsdag? En filmkveld der man ser enten hans eller hennes yndlings film mens man sitter sammenkrøket sammen i sofaen med tente lys.. Eller kjøpe med sjokoladen som du VET han/hun elsker på vei hjem fra jobb.. Uansett hva som helst.. Bare så man viser at man setter pris på hverandre.. En blomst med et lite kort der det absolutt ikke trenger å stå mer enn "i love you" på.. Eller bare et kort for den sakens skyld.. Det er så mange småting som man kan gjøre uten at det behøver å koste noe heller.. Det er jo slike ting som man SKAL gjøre mot og med hverandre.. Gjør man ingenting så dør jo forholdt.... Eller har jeg feil? Kanskje ikke dør, men er hvertfall ikke så spennende lenger.
Bare en lapp før man fyker av gårde på jobb?
Ingen forhold er perfekte. Jeg kan ikke snakke for alle, men et forhold kan bli litt som en selvfølge etterhvert... Og man glemmer de små tingene som man kanskje ser som de så ikke viktige, men som egentlig er så utrooooolig viktige og som kan hjelpe hverandre til å få det bedre sammen.
I mitt og Serhats forhold så vil jeg ikke si vi har det dårlig... Vi sier flere ganger i løpet av dagen at vi elsker hverandre og klemmer og kysser på hverandre... Og når jeg tenker meg om så sier vi også fortsatt fine ting til hverandre nesten hver dag etter 4 år sammen.. Og det er viktig, kjempe viktig! Det behøver jo ikke være helt tiden, men HVERTFALL innimellom. Og vi prater fortsatt sammen når vi legger oss, og det hender aldri at vi sovner uten å si " i love you" og godnatt kyss. Man vet faktisk aldri hva som kan skje i løpet av natten ? Man vet aldri hvor lenge man har hverandre.. Det beste som finnes er å bli holdt rundt, holde rundt eller ha en hånd å holde i når man sovner.. Men mindre hyggelig å legge seg etter en fight uten å ha sagt unnskyld.. Det føles elendig.. Heldigvis hender ikke det ofte, takk og lov! Men jeg skal love dere vi kan krangle så huset rister og tårer flyter rundt og ting blir kastet veggimellom.. Alle gjør vel det? Heeeelt naturlig!
Men søte meldinger hender ikke hver dag.. Men nå er jo jeg i Norge og han i Tyrkia, klart man hele tiden sier jeg savner deg, og elsker deg og bla bla bla hver gang man snakker sammen så det blir kanskje litt annerledes. Men det er ikke 10 eller 5 hjerter i slutten av hver melding..
Noe som vi kanskje kunnet trengt, er å snakke mer sammen, om ting som vi er lei oss for eller som vi synes er vanskelig, men når både han og jeg synes det er vanskelig å snakke om følelser på det settet, så føles det hvertfall ekstra viktig de gangene vi snakker om det.. Jeg vet ikke.. Man snakker jo liksom ikke om så mange triste ting til vanlig, men heller om de fine tingene eller det man er uenig i eller om jobb og andre vanlige ting.. Vet ikke hvordan dere har det med det?
Noe som jeg elsker med vårt forhold det er at vi kan være sammen med alle! Jeg mener, Serhat kan være med mine venniner, og jeg kan være med hans kompiser uten at det blir feil.. Det er deilig! Om Serhat skal på kino med sin kompis så spør han om jeg skal være med. Skal jeg til Fanny så får han gjerne være med. Skal vi ut på byen så selvfølgelig kan vi dra sammen. Da føler man liksom at man er godtatt på en måte, om dere forstår..
Men jeg så en forskning for en god stund tilbake som jeg fortalte Serhat en gang i vinter da vi var ute på scootertur i Taurus fjellene i Kargicak.. Det var nemlig så her:
1: Et par som ikke krangler, lærer aldri å kjenner hverandre helt, de vet ikke de gode og dårlige sidene ved sin partner, og de vet aldri hvor grensene går og når man tråkker over.
2: Et par som krangler HELE tiden, fra de minste småting til verdensproblemer. Bare om at man legger gaffelen og kniven på feil side av tallerken kan bli et problem. Dette paret kommer til å ende i total fiasko. Man må gi hverandre litt albuerom, ikke alt trenger å være perfekt. Mennesket er ikke perfekt, man gjør feil og feil går an å ryddes opp i. Så et par som krangler hele tiden, vet altfor mye om hverandre til og med ting man ikke behøver å vite..
3: Men et par som krangler noen ganger, og nærmest hopper på hverandre av sinnet, er et sunt horhold. Det kan være store krangler, men ikke ofte.. Dette paret kjenner hverandre på godt og vondt. De vet hvor grensene går og vet hva man skal si og hva man ikke skal si. De kan krangle så busta fyker, men det ordner seg alltid. Kanskje etter 5 minutter, kanskje etter 2 timer, en dag eller fler.. Men de kan ikke leve uten hverandre.
Jeg er glad for Serhats svar... we are the last one! Men noen ganger vet jeg at han bare vil halshugge meg. Og JA jeg føler det på samme måte.
Måtte vi alle leve lykkelige i alle dager til dødens skiller oss ad! haha.. Good luck couples, jeg skal ta opp litt småting med Serhat neste gang jeg ser han.. Nå skal romantikken blomstre!!!!! eller...... ?
No comments:
Post a Comment
Kommentarer ♥