Leif holder på som han selv vil... (Life)

Leif byr på mye. Veldig mye faktisk. Og har bydd på mye godt og vondt de siste månedene. Mest godt heldigvis! Selvom Leif svikter noen ganger så er jeg så glad for alle de fantastiske menneskene jeg har her i mitt liv. Og tenk at jeg har så mange fantastiske mennesker samlet her på ett og samme sted.

Selvfølgelig går dagene, ukene eller månedene litt opp og ned, det gjør det vel for alle? men når man bor et godt stykke unna mamma og familie så hender det ofte at tankene drømmer seg bort til der hjemme.. kunne ikke verden bare vært et kjempestort land? der vi alle bodde sammen i glade dager? så hadde det ikke vært noe problem i det hele tatt. Så kunne Serhat vært med hjem til meg også uten å søke rundt etter papirer og visum som tar en evig og som er vanskelig å få. Sorry at jeg har forelsket meg i feil land, Norge!

Nei, men det har hendt mye her. Noe som har forandret meg, noe som har gjort med trist og mye som har gjort med glad, overraskelser som jeg har hoppet i taket av og tårer som har trillet som en elv..

Den 19 juni tvang min gode venn Avin meg til å ta en test siden jeg joket om at min uke ikke hadde kommet på 2 måneder og jeg de siste ukene hadde vært så trøtt som en strømpe, spist om en hest og vært kvalm hele tiden.. Jeg tok testen i fred og ingen fare og kom ut til Avin som et spørsmålstegn, testen var så positiv som den overhode kunne blitt, behøvde ikke en gang å vente i 10 sek på at den skulle vise svaret..
det ble en lang kveld.... Men for å være helt sikkert ble Camilla og Avin med meg på sykehuset dagen etter for å sjekket at det faktisk var en liten en i min mage.. Maria på sykehuset var med meg hele tiden og holdt meg i hånden når jeg tok ultralyd, og det stemte godt. 8 uker og 6 dager... ikke rart min uke ikke hadde kommet. Samtalen etterpå med legen var ikke fullt så hyggelig.. På tyrkisk forteller han meg og Maria at her i Tyrkia kan man ikke ta abort etter 9 uker, det er ulovelig og jeg hadde nå denne dagen til å bestemme meg på om jeg ville beholde det eller ikke.. Jeg har alltid sagt at om jeg blir gravid så skal jeg aldri ta abort, ALDRI! Jeg skal bare si dere at det er vanskeligere å høre det der enn det man tror, og det er vanskeligere å være i den situasjonen enn det man egentlig kan tenke seg. Leif byr på mye som sagt, og her har det gitt meg et lite et som vokser og lever inni meg? Jeg ble jo selvfølgelig nødt til å snakke med Serhat om dette før jeg kunne bestemme meg for noen ting, vi var jo tross alt to om det!
Men da jeg kom ut fra ultralyd og så mine to venninner sitter der smilende og lurte på hvordan det hadde gått kunne jeg ikke annet enn å gråte.. Vet ikke om det var gledestårer, om jeg var lei meg eller hva. Men jeg tror egentlig jeg bare mest var redd. Redd for det hele, redd for hva Serhat skulle si og hva mamma skulle si.. alt.. Jeg kjørte direkte ut til Serhat for å prate. Han var glad da han så på bilde, men sjokkert, han visste ikke helt hva han skulle si.. Vi visste egentlig ingenting noen av oss. Men vi bor begge to her i Alanya, uten spesielt mye penger, uten en leilighet som er vår. vi har jo ingenting utenom hverandre.. Så det var vanskelig men et avgjørende valg at det ikke var rett tid for oss å  få et barn.. gjør vondt i hjertet å tenke på det,  og jeg kan ikke si det var en rett eller gal beslutning og ta. Det kommer vi jo aldri helt tid å vite?

Så kl 08.00 på morgen den 21.06 drar jeg alane til sykehuset for å å gjennomføre den vanskelige beslutningen. helt alene blir jeg trillet inn på operasjonsstuen, møter noen veldig søte og hyggelig leger før jeg blir dopet ned og sovner. Når jeg våkner opp ser jeg inn i Camillas ansikt og om jeg husker rett så bare gråter jeg... det er egentlig det jeg husker av den dagen, kanskje jeg bare har fortrengt det andre.. men dagene etter var forferdelig. Mange av mine venner var innom her og de var utrolige, men så fort de var ute og jeg var alene rant bare tårene, og det kan de ennå gjøre, selvom jeg vet jeg selv har gjort den avgjørelsen selv. Men jeg kan ikke få meg selv til å ta vekk det lille bildet som henger på mitt speil, det kan jeg bare ikke. For nå er det en del av meg ♥

ikke stor, men likevel der

Men tiden har dagene har gått, ukene har gått og månedene har gått, og jeg har det ganske så bra. Tenk at jeg kunne gått med en kul på magen nå.. hmm merkelig å tenke på. Men når rett tid kommer, og det håper jeg den gjør, så kommer jeg aldri til å ta den besluttningen igjen som jeg gjorde, og det har jeg også sagt til Serhat og han var enig. Og det er jo hvertfall godt. Så Inshallah, om Gud vil, så skjer det igjen... senere..

Men, det har vært andre gode ting de siste månedene, som for eksempel stod verdens beste venninne, Hanne rett fremfor meg på flyplassen når jeg tok imot Oslo flyet på Antalya flyplass! Snakk om overraskelse!!! Beste overraskelsen jeg har fått på evigheter, kanskje beste noen gang!! Det var akkurat det jeg behøvde, verdens beste Hanne her hos meg! og oi oi oi for en uke det var! Fantastisk, både dag som natt.... Og ikke nok med det, men så kom jammen meg også Fanny fra Side som hadde holdt dette skjult for meg i 2 lange måneder.... Og hvordan Louie klarte å holde dette skult for meg det aner jeg ikke siden vi har vært som 2 perler på en snor de siste månedene..Herremin som jeg gleder meg til å se dette vakre ansiktet igjen når jeg kommer hjem, du er mitt anker Hanne. Du er faktisk den beste. Det mest fantastiske. Og jeg elsker deg over alt. Og den der overraskelsen, den kommer jeg til å leve lenge på♥

♥

Ja for nå er det ikke lenge til jeg skal vende snuta hjemover mot kalde nord. Mamma sa nettopp det var rim på bakken idag tidelig, og her sitter jeg med et palmetre som nærmeste nabo mens solen strømmer inn gjennom vinduet.. Det høres jo ikke akkurat fristende ut å bytte dette ut med vinteren, men sånn blir det. Men det er jo denne tiden jeg elsker mest med Tyrkia.. Når det er skikkelig høst følelse her og folk begynner å pakke seg inn i jakker og skjerf og sitter rundt om kring med sine sigaretter, vannpiper og kopper med varme drikker.. Når hele byen har lagt et skall rundt om seg og drysset glinsende avslappningspulver over hele byen. Jeg elsker denne følelsen, ingen stress, ingen som kaster deg inn i butikker og restaurante. Gamle, kvinner og barn som ser lyset etter å ha kommet ut fra sine skjulesteder fra turistenes korte shortser og magetopper mens de fråtser i seg mengder med alkohol, danser toppløse på barene og sitter i bikini eller bar overkropp på restaurantene. Hverdagslivet er tilbake♥ Og jeg elsker det! Det er ingen som vet bedre om å slappe av enn tyrkerne gjør.. Det er noe de kan, de vet å hygge seg :)

Men dette skal jeg så hjem fra.. tenker å bli en uke eller 2 etter jeg har sluttet å jobbe for å være litt sammen med Serhat, siden vi nesten ikke har sett hverandre i sommer. Npr han har fri har ikke jeg fri, og når jeg har fri har ikke han fri. Jobb... Planene er foreløpig at jeg skal hjem til Tøns for å fikse noen papirer hos politiet, dra tilbake til Istanbul der jeg møter Elskelingen min så drar vi på Ambassaden. Har vi tid til å besøke til familie her også så gjør vi det, før vi kanskje drar til Ankara og hjem..
Nå er det slik at vi holder på å forsøke fikse visum til Serhat så han kan komme å hilse på min familie i Norge. Det hadde vært tipptopptommelopp! det er høyest prioritert på min ønskeliste akkurat nå. Jeg ville elsket å sitte sammen han på flyet hjem til MITT hjem og vise han rundt. Ikke det at Tønsberg er så fryktelig spennende, men det er jo mitt hjem og jeg har møtt hele hans familie og vært i huset han vokste opp i og besøkte både tanter og onkler og farfar og sjo og hei.. og han møtte først mamma og Jens Petter i sommer.. etter 4 år sammen. Jeg tror han blir et godt familiemedlem. Så ihvertfall ut som mamma og lillebror likte han. Mamma snakket i vei på engelsk med et par ord norsk innimellom og Serhat gjorde likedant. :) det kommer til å bli så bræææ.. Vi får bare krysse fingrene, for det å få visum er ikke bare bare...

Har fri i dag, så skal hoppe i dusjen! ha en fin dag ;)

Tine♥