Savn....

Idag er en sånn dag.. Det var ikke en sånn dag.. Men det ble det en sånn dag.. Noen ganger skal det så lite til. Noen ganger skal det ingenting til. Mens andre dager er alt bra og man tenker ikke så mye på det. Selvom det alltid ligger der i bakhodet, så ligger det på hvil på en måte. Men som nå..nå kom det uten forvarsel.. Og da går det ikke an å stoppe. Tåre etter tåre. Bare triller ned og etterlater seg en dam på puta. Mellom halsen og skulderen. Ned på klærne. Og det gjør vondt langt ned i magen. Nei. Det gjør vondt inni hjertet. En smerte inni hjertet som ikke går bort. Ikke før om lang tid. Om den noensinne vil gå helt bort? Nei, det vil den ikke. Den vil bli med meg. Hver dag. Hver uke. Hver måned og hvert år. Men ikke like ille hver dag. Ikke like ille hver uke, hver måned eller hvert år. Det vil gå opp og ned. Men smerten i hjertet vil aldri krype helt vekk, men den vil bli mindre. Og når den blir mindre, så vil savnet bli ennå større. Og visse dager så er savnet mye større. Hver dag er et savn. Noen dager forferdelig stort savn. Så stort at jeg vil krype under teppe å ligge der til det er over. Men det går ikke over. Jeg kan ikke krype under teppe å bli der.. Dager vil komme der savnet vil gå over i smerte i hjertet igjen. Dager vi skulle vært sammen på. Dager som vi aldri vil få oppleve. Ikke sammen. Og det gjør meg så trist.... Og tårene triller raskere. Flere og flere. Og bildene i mitt hodet dukker opp ett etter ett. Men stopper opp på ett. Et bilde kun jeg har. Vi er sammen. En sommerdag, på jobb. Du er sommerbrun. Gode, varme brune øyne. Et skjevt smil som går over i lett latter. Smilerynkene ved øynene. Det brune håret med litt vind i. Jeg kan høre stemmen og latteren. Bildene i mitt hodet. Som jeg elsker. Av deg.

♥

♥Tine